torsdag 8. desember 2016

TBT - helt hit

Det er torsdag og TBT igjen, og i dag har jeg lyst å se meg tilbake. Vår reise så langt. År for år. Prosess for prosess. På den vesle gården vår. Helt hit. Til i dag.

Vinteren 2012 - den første julen kunne jeg pynte med fuglenek og røde epler i bislaget. Litt langt i fra, så det ikke så værst ut, men sannheten var noe ganske annet. Huset hadde ikke tak, alle materialer var revet ut på innsiden, og det manglet både gulv og himlinger... Som nødløsning, før snøen la seg, la vi et provisorisk bølgeblekktak på. Vindskier og alt annet nødvendig for et solid tak fantes ikke, og det var bare å håpe at det skulle bli like idyllisk, som dette bildet tilsier, gjennom hele vinteren. Slik ble det ikke...

Jeg hadde vært hos ei venninne i nabobygda, og tenkte å stikke en liten tur opp til gården før jeg kjørte ned til byen igjen. Jeg gikk over jordet og syns jeg skimtet en slags pipe på taket der i halvmørket. Jo nærmere jeg kom, jo mer ble jeg sikker på hva som hadde skjedd. Stormen Dagmar eller Emil, som jeg tror de ble kaldt det året, hadde herjet fritt og revet med seg syv takplater. Det sluddet den kvelden og i andre etasje hadde det laget seg til en riktig fin haug med våt snø. Det var ikke så mye jeg kunne gjøre den aktuelle kvelden, utenom å ringe litt stresset til Thomas ;O), men noen dager dro vi opp igjen begge to og fikk orden på kaoset. 

Vinteren 2013 - nye og midlertidig takplater lappet på såret, og nede i byen la vi planer for å lage skikkelig tak på huset vårt så fort varmen igjen gjorde sin entré. 

Sommeren 2013 - når vi først var i gang, tok vi hele jobben med å få en stødig grunnmur, lappe inn tømmer og bytte ut der det var nødvendig, for ikke å snakke om å skaffe seg et skikkelig solid tak. Med gammel teglstein ja, for ikke å glemme "vindtette" vindski. Nå skulle vi ikke risikere flere overraskelser etter stormer. Vi var på gården mer eller mindre hele denne sommeren. Bodde i campingvogn, en liten spire i min mage vokste til og vi koste oss og så at dette kunne bli et fint sted å bo. 

Vinteren 2013 - ble det stille oppe i bakkene. Vi hadde fått en skjønn liten sønn og var superopptatt på vår kant. Nede i byen. På dette bildet ser det ikke akkurat ut som vi har brukt månedsvis på fiksing av dette huset, men nå stod det vesle våningshuset faktisk både støtt og godt. 

Sommeren 2014 - kom og vi brukte tiden for det meste til å kose oss. Og så hadde jeg satt i gang prosjektet med Kofteboken, og miljøet her oppe var ypperlig bakgrunn for de tradisjonelle koftene, og det ble en hel haug med fotografering den sommeren og høsten. Samtidig tenkte vi videre på hva vi ville med denne plassen. For oss var det alvorlig å ta steget å skulle flytte fra alt som var kjent og kjært nede i byen, og vi hadde aldri ønsket oss dette som feriested... Høsten kom med mange tanker og samtaler, og i løpet av vinteren bestemte vi oss for å hoppe i det. Skulle vi noen gang bli ferdig med dette prosjektet, var det nå på tide å flytte til Kviteseid. 

Dessverre ikke inn i dette huset. For når våren 2015 kom, med sin blomstring i li og hei, får man jo tro på at alt vil gå bra! Vi var på gården så mye vi kunne, samtidig som vi gjorde klar huset i byen for salg. En veldig spennende tid der vi pendlet mellom det uvisse som lå foran og det trygge vi skulle dra fra. Det er lov å ta to tanker i hodet på en gang, og slik var det for oss i denne tiden. Det var både trist og kjempe spennende på en gang. 

Sommeren 2015 - flyttet vi inn i leiehuset litt lenger nede i bygda. Et hvitmalt, praktisk og koselig hus fra 40-tallet. Jeg var veldig spendt på hvordan det ville bli å bo midlertidig i et hus som ikke er vårt. Hvordan skulle det gå med interiørfokuset og interessen min for å innrede og skape et hjem? Det var jo bare å sette sofaen og spisestuen på den plassen som passet best, og der har de stått siden. Nå 1,5 år etter er jeg overrasket at det går så utrolig greit. Vi har det veldig godt her, og samtidig kan vi glede oss stort til det som nå nærmer seg med litt større skritt enn tidligere.

Vinteren 2016 - Huset nede i byen var solgt, alt verktøy var flyttet opp hit og vi var klare til å sette i gang!

Hvor begynner man egentlig, når tingenes tilstand er dette? Puh... Vi fikk et klokt råd med oss på veien: Lei inn hjelp i starten, så kommer dere godt i gang. Det gjorde vi. Å grave ut gammel sand, stein og leire er ikke akkurat motiverende arbeid. Ikke å trille inn over 1 tonn med grus igjen heller... Da var det godt å være flere. 

Sommeren 2016 - kunne vi sette i gang å kle huset. Denne gangen også med litt innleid hjelp. Huset har aldri vært kledd på annet enn veggen inn mot tunet. Med ny kledning hele veien, kunne vi isolere (med trefiberisolasjon) fra utsiden. Så fikk vi beholde størrelsen på rommene inne. Nå gleder vi oss bare til at vær og vind skal gjøre sitt med treverket, slik at det får en mer røff og riktig farge. Til slutt vil det faktisk bli like mørkt som stabburet vi øyner til venstre i bildet. 

Vinteren 2016 - daaaa har vi kommet hit! Panel er på vei opp i flere rom. Noe er også allerede malt og helt ferdig. Gulvbord er saget til og ligger for tørk. Maling blandes, og endelig kommer idéer og tanker om innredning og hvordan vi faktisk ønsker å ha det her i det vesle gårdshuset vårt. Siden vi har valgt å gjøre dette over så lang tid, har det føltes nesten som utopi at vi faktisk skal kunne tusle rundt på sokkelesten her inne uten å dumpe ned i leirehull eller snuble i ledninger. Som dere vet har vi allerede tent opp stearinlys i vinduskarmen og hadde gode luncher her. Jeg viser dere kun et sorthvitt til slutt, og jeg skal vise dere mer snart. For det er mer på gang, og i morgen drar jeg ned til byen for å kjøpe mer linoljemaling. Så skal det blandes, og jeg skal finne den rette nyanse før jeg gyver løs på kjøkkenet!

mandag 5. desember 2016

gulv på gang

I forrige uke kom materialene som skal bli gulv i huset vårt. Hurra! Det går med andre ord stadig fremover på husbyggingsfronten. Til nå har vi hoppet fra planke til planke der inne. For ikke å snakke om alle hindere på veien: Verktøy, isolasjon, panel i store stabler, ledninger... Det skal bli så godt, og så utrolig gøy, å få ordentlige gulv i huset. 

Gulvbordene har tre bredder, og det var jammen litt styr å sortere, regne ut og ha kontroll på hvor mange av hver størrelse som skal til hvert rom. Thomas har heldigvis gjort slikt før, og jeg kunne i grunn bare overlate akkurat dette til han. Så gjorde jeg meg heller bedre som bære- og sorteringshjelp. 

Da vi kom til gards var nesten alle gamle gulvbord revet ut. Det var et nokså tomt og rasert lite skall av en bygning, men av flere grunner var det denne plassen vi falt for. Hadde huset vært intakt, hadde vi nok bodd her for lenge siden, men nå får vi i alle fall både et varmt og godt hus før vi flytter inn. Materialene til gulvene er bestilt fra en lokal sag her i Vest-Telemark. De skal være av god kvalitet, de er tykke og hver planke veier mye. Det kjente jo bærehjelpen ;O) 

Jeg kan nesten ikke forstå at vi nå skal få gulv i hele huset. Etter å ha hatt jordgulv og siden murgulv så lenge, blir det så utrolig godt å få dekket alt til og skaffe oss fine overflater der inne. Da blir det jo snart et hjem da!

En liten kommentar til vinduene på denne gavlveggen: Vinduet til venstre er til badet. Det er ferdig. Vinduet til høyre er til et soverom, og det skal males et strøk til før det skrapes. Så er det ferdig også. Det er forklaringen. 

Hvert bord ble kuttet til i riktig lenge, båret inn i rett rom, lagret bunkevis etter størrelse, og nå skal de få ligge en liten stund til for en liten ettertørk. Sååå blir det gulver!

Ps! Legg merke til at det er gardiner i vinduet. 

Under gulvene skal vi isolere med trefiberisolasjon. 

Se se! Vi sitter inne!

Thomas og jeg har hatt noen fine dager på gården og stullet med dette. I pausene har vi tatt av oss skoene, kokt oss kaffe og spist mat i veslestua. Ja, nå er faktisk et rom neeesten helt ferdig! Med malt tak og vegger, og gulvet er på plass her inne. 

(Da kalte vi rommet for biblioteket. Nå ble det plutselig naturlig å si veslestua. Så får vi se hva det blir etter som bruksverdien endrer seg fremover i tid.)

Her inne i veslestua har vi satt på en elektrisk ovn, så det er godt og varmt. På gulvet ligger det en fillerye og i vinduet har jeg altså hengt opp gardiner. Dere skal få ser mer siden, om dere har lyst. Det kommer, det kommer. 

lørdag 3. desember 2016

i dag - i dag !!

Jeg har liksom ikke kommet helt i julemodus enda. Det er jo ingen bråhast akkurat, men det er hyggelig å komme litt i stemning nå som det er desember syns jeg. Og nå tror jeg at jeg har funnet den beste medisinen: Et godt gammeldags julemarked! Fra klokka 1200 i dag, befinner jeg meg nemlig på denne gården igjen. (Jeg var her i fjor også.) Det er duket for nok et landlig julemarked på Ormbrek i Høydalsmo/Vest-Telemark, og jeg gleder meg til å klatre opp de snødekte bakkene her oppe i lia. 

Sammen med mange andre i samme ærend, står jeg nemlig på stand skjønner dere, og jeg skal selge Kofteboken (1) og Kofteboken 2. (Kontantsalg og Vipps!) Her har jeg kun bilde av bok 1, men jeg har altså med begge utgavene.

Og siden det nærmer seg jul, har Sandvik&Samsøe (forlaget vårt) rett og slett bestemt seg for å slå til med en knall jule-tilbudspris:
  
Kommer du innom i dag, får du Kofteboken (1) og 2 til kr 300,- pr stk.  Ordinærpris kr 369, pr stk.-
Får du lyst på begge bøkene, skal du jammen få dem til kr 560,- til sammen! Ordinærpris kr 738,- til sammen.

Kanskje kan koftebøkene være et julegavetips til den som har alt?
Jeg skriver i alle fall gjerne en liten hilsen til mottakeren :O)

Dessuten tar jeg med meg mange av koftene fra bøkene slik at folk kan se, kjenne og kanskje prøve de forskjellige modellene. Tar du også turen, er det kjempe koselig om du kommer bortom og skravler litt.

Har du lyst å ta deg en tur?

Slik finner du frem: 
* Kommer du fra Vinje, Dalen, Høydalsmo....
Ta til høyre i avkjøringen til Lundevall(/Dalane/Kviteseid.)
Kjør under broen og parkér, følg så straka vegen til gards. 

*Kommer du fra Bø, Seljord, Morgedal...
Ta til venstre etter Mostøyl-tunnelen,
inn avkjøringen til Lundevall (Dalane/Kviteseid.)
Kjør under broen og parkér, følg så straka vegen til gards.

Gården ligger høyt og fritt, og det er et lite, men sjarmerende (!), stykke fra parkeringen til tunet. Om du ikke ønsker å ta beina fatt (noe som er helt overkommelig), kan du velge å ta en aldri så liten reise i tid på veien opp. Arrangørene tilbyr nemlig hest og slede som transportmiddel fra parkeringsplassen og opp til tunet. Som bildet tilsier, har vi vært borte i denne hesten og sleden tidligere. Det ble en reise verdt å huske det. Med dombjeller, varme skinn, snø på alle kanter, hestepust og vind i håret. Ja, jeg nevnte vel dombjellene? ;O) Ah!

Nå tror jeg i alle fall at jeg så smått kommer i julestemning!

torsdag 1. desember 2016

TBT julekalender-tips

Da er vi i gang igjen. Det er 1. desember. Tenk, julen er skikkelig på vei. Nedtellingen er i gang og kalenderen skal opp. Men det er ikke bare den første i måneden, det er også torsdag, og det betyr TBT (throwback thursday) her på bloggen. I alle fall denne torsdagen. Og det passer i grunn grulig godt, for jeg har nemlig tenkt å lage akkurat samme kalender som i fjor. Dels fordi at plutselig er dagen her, men også fordi vi liksom holder på å lage hyggelige juletradisjoner for 3-åringen her i huset, og kanskje, kanskje vil han huske de brune posene som hang på rekke og rad fra i fjor.

*Se flere TBT-innslag HER.

Er du også litt sent ute, er dette en enkel og hyggelig måte å lage en kalender på. 
Slik kan det gjøres: 

Finn frem 24 papirposer. I samme eller forskjellige størrelser. Det kan bli like sjarmerende begge deler. Har du ikke poser, har du kanskje noe gråpapir som kan gjøre samme nytten. 

Finn en kokesjokolade i kjøleskapet (eller kjøp på butikken ;O) og del opp i biter. I år blir det til og med 70 %. Hehe. Det er det jeg har tilgjengelig nå. Har spist litt av den selv også, så får fylle opp i resten av posene i dagene som kommer. Det er jo bare "luke 1" som skal åpnes i morgen ;O) Det virker kanskje kjedelig dette? Jeg syns ikke det. Jeg husker så godt spenningen og gleden hver morgen i adventstiden da jeg selv var barn. Det første jeg gjorde, før frokost og alt, var å åpne en luke i sjokoladekalenderen min. Du vet, en sånn en med små luker man får kjøpt i dagligvarebutikker.  Det var helt topp! En liten smak hver dag, men mest av alt bestod lykken i å telle antall luker som var igjen og dermed se selve julaften nærme seg skritt for skritt. Når jeg nå skriver om dette, kan jeg fremdeles kjenne sitringen i magen. Dette var førjulsforventning på høyt nivå, og denne enkle gleden har jeg rett og slett lyst å videreføre til min egen sønn.

Derfor putter jeg inn en liten sjokoladebit for hver av de 24 dagene og "låser" posen med en treklype.

Så får jeg, som voksen, glede av å finne frem de fine "juletallene" jeg har kjøpt for flere år siden, som gir meg den gode førjulstemningen. 

I dag henger altså julekalenderen på samme på plass som i fjor; mellom de to stuene i leiehuset. Så må det nevnes til slutt at en liten forandring blir det: Jeg har ikke hengt posene så nærme ovnen som jeg gjorde i fjor. Flere av sjokoladene måtte nemlig spises ut av posen fordi de hadde smeltet av sprengvarmen fra den vedfyrte etasjeovnen... hihi. 

Da er det bare å glede seg da. Før frokost skal jeg leie en 3-åring ned i stuen, lete etter og plukke ned luke 1 og se han sette seg ved bordet med sjokolade i munnvikene. Jeg tror det skal bli en fin første desember!

*Lyst å se mer julestoff her på LivsLyst? Trykk deg inn LIVSSTIL og CHRISTMAS oppe i menylinjen. 

onsdag 30. november 2016

et tilbakeblikk på turnélivet så langt

I dag tar jeg et lite tilbakeblikk på min reise med koftene. Dette var ikke noe jeg planla, eller så komme, da noen av mine arvede kofter snek seg med på interiørbildene her på bloggen. Det var hos folket nyskjerrigheten og interessen lå. Det var fra dem spørsmålene kom, og i dag kan vi se tilbake på en helt utrolig periode med en massiv interesse for kofter over det ganske land. Og selv om vi tar et tilbakeblikk i dag, er reisen på ingen måte over. Det klirrer fortsatt lystig i strikkepinner og de vakreste farger og mønsterkombinasjoner blir stadig til. Så ingen grunn til panikk. Vi skal kose oss med kofter i lange tider fremover! ;O)

I forbindelse med alt dette ble det altså slik at jeg har dratt rundt i landet vårt og fortalt nettopp historien om "Den store koftejakten" - som jeg valgte å kalle det da jeg i 2012 begynte å jakte på gamle mønster med leserne mine her på LivsLyst. Og her får dere et lite glimt av hva det har inneholdt og gitt meg. Det er vanskelig å oppsummere, men om jeg prøver vil jeg si at jeg for hvert arrangement har dratt hjem med mer energi enn da jeg kom. Dette har vært så moro! Og som sagt, ingenting er over. For som jeg skriver inne på informasjonssiden om foredraget: 


Men la oss ta en liten titt: 
Venstre: Fullt hus på Stord bibliotek. Så fullt at de i flere omganger måtte ta inn stabler med ekstrastoler. Dette var siste kvelden på en lenger reise på Vestlandet. Det ble en avslutning jeg sent vil glemme! Tenk at kofter kan engasjere så mange. (Fotocredit @krithork)

Høyre: "Den store koftejakten" til Egmonthuset i Oslo. Magasinet Familien arrangerte strikkehelg med blant annet spennende forelesere som Nina Granlund Sæther og Arne & Carlos. Koftene ble hengt opp i trappsatsen mellom alle tilhørerne, og på storskjerm viste vi bilder.  (Fotocredit @selsnaepa)

Venstre: Så utrolig mange hyggelige steder jeg har vært, og så mange fine mennesker jeg har truffet. I Larvik holdt Husflidslaget hus i det råeste bygget. En gammel fabrikk var tilrettelagt for strikkeentusiaster og folk med fokus på tradisjoner. Legg merke til døra i den blå veggen. Her har det sikkert vært en stor åpning tidligere. Veldig sjarmerende løsning som ikke har noe med kofter å gjøre, men som en husinteressert likevel legger merke til ;O) 

Høyre: Noen kvelder husker man godt. Veldig godt. Dette er @bankplassen - en "gørrkoselig kaffebar og gavebutikk på Brokelandsheia" - for å si det slik det står på instagramkontoen deres. Herlig! Det er nemlig helt sant. Denne kvelden dukket det opp så mange kofteinteresserte at vi sprengte lokalet, og folk satt på alt fra klappstoler til små krakker som driverne såvidt klarte å oppdrive. Her fant jeg også inspirasjon til flere kofter og fargekombinasjoner vi tok med i Kofteboken 2. 

Venstre: Salg av bøker og en liten hilsen på veien blir det til den som ønsker. Jeg har stort sett holdt meg til én tekst jeg skriver ned i alle bøkene. "Håper du får stor glede og nytte av Kofteboken. Varm hilsen fra Liv Sandvik Jakobsen." Burde vel bare ha skrevet navnet mitt i full fart, men denne vesle teksten kommer litt fra hjertet skjønner dere. Vi som står bak disse bøkene ønsker virkelig at de skal være både til nytte (slik at du faktisk kan strikke deg noen kofter) og glede (du skal kunne kose deg med bildene og lese de små historiene.) Det er helt vilt å tenke på, og nå skryter jeg vel i vei, men folk har stått i lange køer for å skaffe seg et eksemplar eller to av koftebøkene. Og så må jeg nevne den "varme hilsenen" til slutt. Dobbelbetydning her altså: Varm som i kjærlig, men også varm som i litt svett. Hihi. En kan bli litt varm i toppen av en slik fremføring med kofte på i all slags inneklima både sommer og vinter. (Fotocredit @monavestpaasveen)

Høyre: Små og store saler har vært fylt opp av et kofteinteressert og strikkende publikum. For klart det er helt på sin plass med strikketøy slike kvelder! Vi klarer da å gjøre mer enn én ting om gangen ;O) Her fra Lier Kulturscene. (Fotocredit @heidadel)

Venstre: Som regel henger koftene på vegger eller stativ, eller på bord i passe høyde under mine foredrag, men av og til er det jo stas og få dem til å vandre rundt på levende modeller. I samarbeid med Fretex (i Skien) arrangerte vi motevisning med koftene våre sammen med klær fra butikken. Det ble nok en skikkelig koselig kveld det! (Fotocredit: @fretexskien) 

Høyre: Etter foredraget kan folk ta en nærmere titt på koftene, kjenne på kvaliteter og gjerne prøve. Jeg sitter da som regel og signerer bøker, men får også etterhvert tid til å tusle rundt og prate med folk. I denne sammenhengen har jeg hatt så utrolig mange hyggelige samtaler, truffet på gamle kjente som dukker opp i salen og hørt så mange fine historier om publikums kofter. Her er jeg på Fevik.

For en reise det har vært. Jeg må faktisk klype meg litt i armen. Dette er jo bare et lite utdrag. Tenk at denne gamle tradisjonen med kofter engasjerer så mange. Det er intet annet enn fantastisk gøy!

*HER finner du mer informasjon om "Den store koftejakten" - hvordan det hele startet og hva det førte til.

mandag 28. november 2016

stjernedryss

Hva passer vel bedre nå i klare og mørke vinterkvelder enn koften "Stjernedryss"? Jeg syns den har et så herlig navn! Denne koften laget Lene og jeg med inspirasjon fra et gammelt stjernemønster vi fant, og koften fikk navnet sitt etter alle de vakre stjernene som er drysset lett over hele koften. 

Bortsett fra å ha kofter på seg, gjør de seg best på gamle trevegger syns jeg ;O)

Bøkene fås kjøpt i bokhandlere, Husfliden, garnbutikker og andre relevante forhandlere over hele landet. Finner du den ikke i din lokale butikk? Ta kontakt med oss via linken. 

Vi laget koften i to forskjellige farger. Denne i blått, og en annen i en lysere grønn. Jeg syns koften kler mange farger. På et av mine foredrag så jeg en gang en utrolig herlig variant i knallrosa! Da fikk jeg lyst på en i den fargen også... Puh! Dette med kofter er som å samle på glansbilder og servietter. Man må ha minst en av hver...

Alle koftene i Kofteboken og Kofteboken 2 har nye oppskrifter, men alle er bygget på de tradisjonelle mønstrene i norsk historie. Men saken er ofte slik at man i tidligere tider også hentet inspirasjon over landegrensene, og det gjelder også dette stjernemønsteret. Etter at vi hadde laget denne koften, oppdaget vi faktisk akkurat de samme stjernene på i alle fall to andre kofter. Og den ene av dem hadde slettes ikke oppholdt seg innenlands. Nei, den var rett og slett bedre kjent som "Mandstrøje fra Sejerø". Og Sejerø er en øy i Danmark. Den koften ble strikket allerede på 1800-tallet, og viser at mønster har en tendens til å vandre litt sånn ut og inn over landegrensene. Til stor inspirasjon på begge kanter kanskje?

Selv om stjernemønsteret krever at det strikkes med to tråder hele veien, er den slettes ikke tykk. På grunn av garnet Huldra fra Hillesvåg er dette en av de mest fjærlette koftene jeg eier. 

mandag 21. november 2016

det er historien vår, og den har fortsatt verdi

Line i Tinn, som står bak @tora_no / @eldhuset_no , har i flere perioder hatt geiter. 
Det er kanskje ingen hemmelighet, for den som stadig er innom her på LivsLyst, at driveren av bloggen liker å grave i fortiden. Grave i gamle tradisjoner, titte på gamle bilder og prate med mennesker som har kunnskap om tradisjonelle gjøremål fra tidligere tider. Og ikke minst dra alt dette med inn i nåtiden. Og det er ikke bare for bloggens del jeg gjør dette. Det er like mye, hvis ikke mest, for å gi mitt eget liv det innhold jeg ønsker. Samtidig har jeg en jobb som alt dette også passer så godt inn i: Reportasjene jeg lager for magasinet Lev Landlig. Jeg kombinerer altså disse kjekke "tre fluer i en smekk". Bloggen, journalist-jobben og livet. 

Det gir mening når jeg i etterkant kan formidle denne livsstilen og kunnskapen videre gjennom ord og bilder. Det er flere av oss, ja mange, som liker tanken på å leve nærmere naturen og til tradisjonene. Leve litt saktere og finne frem til verdier med historisk innhold. Enten man gjør det ved å ha urter i en blomsterkasse i en bygård, eller man har flere mål med grønnsakshage i ei bygd. Mye av det som disse kulturbærerne holder på med i sine kriker og kroker av landet, blir ikke alltid lenger naturlig overlevert fra mor til datter osv. Derfor finner jeg ekstra glede i å gjøre slike reportasjer og sende dem ut til de tusen hjem. Det er slik vi har overlevd. Det er historien vår, og den har fortsatt verdi i vår tid. I disse dager planlegger jeg derfor flere reiser og temaer jeg skal innom i året som kommer, og jeg må si jeg virkelig ser frem til å samle inn mer kunnskap og inspirasjon i møte med mennesker som finner livskvalitet i denne type gjøremål. 

Skulle det ha seg slik at du holder på med noe, eller vet om andre som gjør det, så er du velkommen til å ta kontakt! Kanskje er det deg jeg får lov å besøke neste gang?

Mail: lifehere@hotmail.com

Jeg syns jeg har fått vært på så mange vakre steder, møtt så mange fine og kunnskapsrike mennesker og lært så mye. Når veien til jobben krøller seg inn i landkskapet, det er høye fjell på flere kanter og gårdene ligger spredt, da koser jeg meg som mest. Og om det er full vinter, og jeg skal være ute i flere timer for å dokumentere matforedling og småbruksgjøremål, kan ikke varme kontordager erstatte det på noe vis. Det er en sansenes opplevelse hver gang. Ja, jeg må faktisk si det på den måten. Dette liker jeg så godt. Det blir sterke minner å ta med seg. Inntrykk å bygge videre på. Inspirasjon til eget prosjekt. Som da jeg for eksempel fikk være med å ta bilder av den gamle badstuen/røykstuen i Grungedal. Her ble både eierens og naboers lammelår og juleribbe røyket, og Thomas og jeg har såå lyst å sette opp en slik på gården vår. Så får tiden vise...

På @heggtveitkjokken i Seljord fikk jeg være med å lage sylterull og lammerull et år. På god og tradisjonelt vis, med ingefær, allehånde og nellik som ingridienser. Når man lager rull må man jo rett og slett frem med nål og tråd. Poenget er å utnytte dyret på best mulig måte, og flere bestandeler sys altså sammen til et større stykke som rulles og presses. Og slikt blir det gode saker av!

Og i disse førjulstider som snart inntar oss: Hva skal man gi til den som har alt? Jeg trenger vel ikke si mer?

En sensommerdag i Grungedal fikk jeg være med å ta opp poteter. Den bratte og vestvendte lia er grunnlag for god avling. Her står sola høyt og lenge, og bakken blir varm gjennom sommersesongen. 

Etter denne dagen har jeg bestemt meg for hvilket slag poteter jeg har lyst å sette på gården. Det må bli mandelpoteter som i Grungedal! Ikke bare fordi vi har en del bakker og skråninger, for slik er det ganske likt, men også fordi potetene var hvite og fine, og de smakte kjempe godt! For jeg var heldig å få med en pose til høstens middager. Hurra og igjen takk!

Til reportasjsene jeg lager, liker jeg også så godt å ta frem gamle kokebøker og husråd. Det er jo for det første så mye artig å lese, men også så mye kunnskap og gode tips. Hver gang jeg for eksempel lager saft, er det den gamle og blå "KONSERVERINGSBOKEN" jeg bruker. 

Da får jeg jobbe videre med planleggingen. Vi knottes!